Else Helen Kjøsnes

  • Født: 27. oktober 1937
  • Død: 9. juli 2019

Til Minne om Else.

Else var født i oktober 1937. Foreldrene hennes het Harald og Jenny Askeland. Faren var oppvokst på slektsgården på Askeland, og moren var fra Seilfaldet på Manger. Else hadde 3 yngre søsken, en søster og 2 brødre. Oppveksten som eldste datter på gården, medførte at arbeidslivet startet i tidlig alder. Hun kunne fortelle at deltakelse i gårdsarbeidet som melking og forefallende arbeid var dagligdags. I krigsåra kunne hun gjerne bli sendt med rutebåt til Bergen for å levere gårdsprodukter til familiens slekt og venner. Båten skal i enkelte områder ha kjørt slalåm i minelagt farvann. I Bergen lot tyskerne seg lett sjarmere, en lys blond pike slapp velvillig forbi uten kontroll. Som mange andre ungdommer fra distriktet, flyttet Else til byen for å arbeide. En gårdsjente var ettertraktet som arbeidskraft. Hun jobbet i mange år innen produksjon av tekstiler og klær i bedriftene Bryner og Kronås. En stund jobbet hun også i en kolonial butikk i Skostredet. Der traff hun Johannes, som jobbet som smed i samme strøk. De fant lykken, giftet seg i 1960, og har delt mange lykkelige år. Else og Johannes kjøpte hus og etablerte familie i Øvregaten. Som kombinert husmor og arbeidstaker søkte hun etter hvert arbeid i annen bransje. Else og venninna Inger startet sammen opp barnepark. I en periode på Skansemyren og deretter på Skansen. Her var de godt likt. Ja skulle noen skiftes på eller noen trengte omsorg, var de der. Deres trygge fang og kjærlige omsorg, har vært en trøst i generasjoner. Else og Inger var lenge hele fjellsidens «tanter» og omtales fortsatt med svært gode lovord i bydelen. Else og Johannes fikk seg etter hvert også en hyttetomt, utskilt fra hjemgården på Askeland. Far og mor ryddet skog og mark og bygde hytten her. Dette ble for det meste gjort med hånda makt. Hver fredag ble bilen fylt med familie og utstyr. På hytta ble det med pikk og pakk. Far satte garn og du fikset dagens fisk til middag. Det kunne av og til bli mye fisk for resten av familien. Deres store gled var å reise på hytta. Dette var Deres fristed. Etter fars sleggeslag og dine bidrag med tenking, bæring, steinarbeid og ikke mint matlaging, ble det anskaffet både båt og naust. På hytta var også veien kort for en prat eller hjelpende hånd til dine kjære foreldre. Far og mor overtok svigermorens hus i Lynghaugen. Huset ble pusset opp, også her ble mye gjort selv. Familien kunne etter hvert flytte inn i 1982. Noen år senere, ble det satt opp garasje slik at far kunne få en liten plass til hobbyene. I 1990 overtok far og mor eiendommen i Jølster. Stedet ble et gledelig samlingspunkt for hele familien både i høytider og ferier. Dere hadde da også ordnet et landsted til hver av sønnene. Dere var jo alltid opptatt av at etterkommerne skulle få lik behandling og at barna skulle slite mindre enn dere selv hadde gjort. I pensjonisttilværelsen kunne far og mor kose seg både på hytta, i Jølster og på turer. Det ble ofte mimret om hurtigrutetur og biltur i Europa med Jan Erik. I 2002 fikk du ditt første barnebarn og neste kom i 2004. Dette var prikken over i en. Henrik fikk være hos dere et par ganger i uka og ta del i «din» og fars kjærlige omsorg. Du var med dem så mye du klarte, og tok dem villig med på utflukter eller til Rubens skattekammer slik at de kunne få seg noen leker og noen gledelige øyeblikk. Far var en mannemann, klesvask, støvsuging og matlaging var nedprioritert til under minimum. Dette ble til gjengjeld dine oppgaver, noe som gjerne hørte generasjonen til. Etter hvert som alderen gjorde sitt inntog og kroppen din ble sliten, oppdaget vi hvor mye dere hadde holdt, malt og stelt. Hus og hytte, garasje, løe og naust krevde sitt vedlikehold. Når du i perioder var skranten eller på rehabilitering kunne selv far se at husarbeidet ikke «gjorde seg selv». Men noe fikk du fixa straks du kom fra rehabilitering. Vi kan huske at du en gang kom hjem, da rengjorde og bona gulvet selv om du knapt kunne gå. Din oppvekst under vanskelige krigsår og tiden etter, har lært oss mange gode verdier som vi tar med oss videre. Om en skulle kjøpe noe var det gjennomtenkt og skulle noe bli gjort burde man så opp tidlig og arbeidet varte gjerne ut i de små timer. Dere var allikevel så raus og god. Din kjærlighet ovenfor familien viste du hele tiden. Huset i øvregaten var et møtested. Om noen av slekta var i byen, tok de gjerne turen oppom. Da tryllet du fram god husmannskost med både forrett og dessert. Gjerne en kakebit til kaffen også. Minner om ditt trygge og gode fang, med varm kakao og barne tv kos er uforglemmelig. Når barna var lagt tok du gjerne tak i både oppvask på kjøkken og klesvasken i kjelleren eller kontorarbeid i forbindelse med jobben. Trengte vi nye klær eller noen plagg måtte fixes for oss eller andre i familien, dro du fram symaskina. Selv om hjemmesydde klær, gjerne var så som så for oss gutta. Med din kjærlighet, trygghet og kunnskap, var du både limet og bautaen i familien. Dessverre var din helse preget av en rekke diagnoser. Parkinson og kreften ble noe som preget din pensjonist tid og alderdom, men du gav ikke opp. Du kunne gjerne dra på besøk å krype opp trappa eller sjangle som om ingenting var hendt. Ja rullatoren kunne av og til være noe hærk å drasse på. Dårlig balanse og fall, førte til flere bruddskader og til slutt manglende førlighet i kroppen. Du fikk etter hvert plass på Ladegården sykehjem. Fars ensomhet og savn var sårt og gleden var felles stor når han også fikk plass på sykehjemmet. Nå kunne du igjen få passe litt på han. Når far falt fra forsvant litt av driven din, og plagene dine eskalerte. Du var allikevel sterk og hadde livsgnisten til det siste. Når du kjente litt ekstra på det kunne du si at sykdommen var din skjebne. Et par uker før du døde fortalte du: i natt har far ropt på meg. Med dette, kjente du nok at dere snart skulle gjenforenes. Etter hvert som tiden gikk, ble mat inntaket svært begrenset og surklinga i lungene tiltok. Kl 0900 den 09.07 pakket du sammen og dro til far. Du hadde din barnetro i behold og var vel sikker på et liv etter døden. Om du lurer på hvordan vi har det, så er savnet etter deg ubeskrivelig. Når far falt fra var det akkurat som om taket i familien forsvant. Nå kjennes det som alle veggene også er borte, men med den kursen du har staket for oss, så vil vi etter hvert ta frem minnene og glede oss over at du nå er sammen med far. Vi takker deg for alt du var for familien din.

Til Minne om Else.

Else var født i oktober 1937. Foreldrene hennes het Harald og Jenny Askeland. Faren var oppvokst på slektsgården på Askeland, og moren var fra Seilfaldet på Manger. Else hadde 3 yngre søsken, en søster og 2 brødre. Oppveksten som eldste datter på gården, medførte at arbeidslivet startet i tidlig alder. Hun kunne fortelle at deltakelse i gårdsarbeidet som melking og forefallende arbeid var dagligdags. I krigsåra kunne hun gjerne bli sendt med rutebåt til Bergen for å levere gårdsprodukter til familiens slekt og venner. Båten skal i enkelte områder ha kjørt slalåm i minelagt farvann. I Bergen lot tyskerne seg lett sjarmere, en lys blond pike slapp velvillig forbi uten kontroll. Som mange andre ungdommer fra distriktet, flyttet Else til byen for å arbeide. En gårdsjente var ettertraktet som arbeidskraft. Hun jobbet i mange år innen produksjon av tekstiler og klær i bedriftene Bryner og Kronås. En stund jobbet hun også i en kolonial butikk i Skostredet. Der traff hun Johannes, som jobbet som smed i samme strøk. De fant lykken, giftet seg i 1960, og har delt mange lykkelige år. Else og Johannes kjøpte hus og etablerte familie i Øvregaten. Som kombinert husmor og arbeidstaker søkte hun etter hvert arbeid i annen bransje. Else og venninna Inger startet sammen opp barnepark. I en periode på Skansemyren og deretter på Skansen. Her var de godt likt. Ja skulle noen skiftes på eller noen trengte omsorg, var de der. Deres trygge fang og kjærlige omsorg, har vært en trøst i generasjoner. Else og Inger var lenge hele fjellsidens «tanter» og omtales fortsatt med svært gode lovord i bydelen. Else og Johannes fikk seg etter hvert også en hyttetomt, utskilt fra hjemgården på Askeland. Far og mor ryddet skog og mark og bygde hytten her. Dette ble for det meste gjort med hånda makt. Hver fredag ble bilen fylt med familie og utstyr. På hytta ble det med pikk og pakk. Far satte garn og du fikset dagens fisk til middag. Det kunne av og til bli mye fisk for resten av familien. Deres store gled var å reise på hytta. Dette var Deres fristed. Etter fars sleggeslag og dine bidrag med tenking, bæring, steinarbeid og ikke mint matlaging, ble det anskaffet både båt og naust. På hytta var også veien kort for en prat eller hjelpende hånd til dine kjære foreldre. Far og mor overtok svigermorens hus i Lynghaugen. Huset ble pusset opp, også her ble mye gjort selv. Familien kunne etter hvert flytte inn i 1982. Noen år senere, ble det satt opp garasje slik at far kunne få en liten plass til hobbyene. I 1990 overtok far og mor eiendommen i Jølster. Stedet ble et gledelig samlingspunkt for hele familien både i høytider og ferier. Dere hadde da også ordnet et landsted til hver av sønnene. Dere var jo alltid opptatt av at etterkommerne skulle få lik behandling og at barna skulle slite mindre enn dere selv hadde gjort. I pensjonisttilværelsen kunne far og mor kose seg både på hytta, i Jølster og på turer. Det ble ofte mimret om hurtigrutetur og biltur i Europa med Jan Erik. I 2002 fikk du ditt første barnebarn og neste kom i 2004. Dette var prikken over i en. Henrik fikk være hos dere et par ganger i uka og ta del i «din» og fars kjærlige omsorg. Du var med dem så mye du klarte, og tok dem villig med på utflukter eller til Rubens skattekammer slik at de kunne få seg noen leker og noen gledelige øyeblikk. Far var en mannemann, klesvask, støvsuging og matlaging var nedprioritert til under minimum. Dette ble til gjengjeld dine oppgaver, noe som gjerne hørte generasjonen til. Etter hvert som alderen gjorde sitt inntog og kroppen din ble sliten, oppdaget vi hvor mye dere hadde holdt, malt og stelt. Hus og hytte, garasje, løe og naust krevde sitt vedlikehold. Når du i perioder var skranten eller på rehabilitering kunne selv far se at husarbeidet ikke «gjorde seg selv». Men noe fikk du fixa straks du kom fra rehabilitering. Vi kan huske at du en gang kom hjem, da rengjorde og bona gulvet selv om du knapt kunne gå. Din oppvekst under vanskelige krigsår og tiden etter, har lært oss mange gode verdier som vi tar med oss videre. Om en skulle kjøpe noe var det gjennomtenkt og skulle noe bli gjort burde man så opp tidlig og arbeidet varte gjerne ut i de små timer. Dere var allikevel så raus og god. Din kjærlighet ovenfor familien viste du hele tiden. Huset i øvregaten var et møtested. Om noen av slekta var i byen, tok de gjerne turen oppom. Da tryllet du fram god husmannskost med både forrett og dessert. Gjerne en kakebit til kaffen også. Minner om ditt trygge og gode fang, med varm kakao og barne tv kos er uforglemmelig. Når barna var lagt tok du gjerne tak i både oppvask på kjøkken og klesvasken i kjelleren eller kontorarbeid i forbindelse med jobben. Trengte vi nye klær eller noen plagg måtte fixes for oss eller andre i familien, dro du fram symaskina. Selv om hjemmesydde klær, gjerne var så som så for oss gutta. Med din kjærlighet, trygghet og kunnskap, var du både limet og bautaen i familien. Dessverre var din helse preget av en rekke diagnoser. Parkinson og kreften ble noe som preget din pensjonist tid og alderdom, men du gav ikke opp. Du kunne gjerne dra på besøk å krype opp trappa eller sjangle som om ingenting var hendt. Ja rullatoren kunne av og til være noe hærk å drasse på. Dårlig balanse og fall, førte til flere bruddskader og til slutt manglende førlighet i kroppen. Du fikk etter hvert plass på Ladegården sykehjem. Fars ensomhet og savn var sårt og gleden var felles stor når han også fikk plass på sykehjemmet. Nå kunne du igjen få passe litt på han. Når far falt fra forsvant litt av driven din, og plagene dine eskalerte. Du var allikevel sterk og hadde livsgnisten til det siste. Når du kjente litt ekstra på det kunne du si at sykdommen var din skjebne. Et par uker før du døde fortalte du: i natt har far ropt på meg. Med dette, kjente du nok at dere snart skulle gjenforenes. Etter hvert som tiden gikk, ble mat inntaket svært begrenset og surklinga i lungene tiltok. Kl 0900 den 09.07 pakket du sammen og dro til far. Du hadde din barnetro i behold og var vel sikker på et liv etter døden. Om du lurer på hvordan vi har det, så er savnet etter deg ubeskrivelig. Når far falt fra var det akkurat som om taket i familien forsvant. Nå kjennes det som alle veggene også er borte, men med den kursen du har staket for oss, så vil vi etter hvert ta frem minnene og glede oss over at du nå er sammen med far. Vi takker deg for alt du var for familien din.

Bestill blomster