Johannes Kjøsnes

Johannes Kjøsnes ble født i Bergen den 15. august 1932. Foreldrene var Maria og Erik Kjøsnes. Faren var oppvokst i Eidsvåg og moren var fra Hamre på Osterøy. Johannes hadde 3 søsken, en yngre bror Anders og 2 eldre søstre Marta (som enno lever) og Gerd. De bodde i Ytre Sandviken. Faren til Johannes var med i motstandsbevegelsen og drev med illegal virksomhet under krigen. Han ble arrestert i 1941 og sendt til Tyskland som NN fange. Faren kom aldri hjem igjen. Hans mor var da blitt alene med ansvar for familie og hjem. Johannes måtte dermed flytte til besteforeldrene i Jølster i en periode, der han også ble konfirmert. Han var også litt hos besteforeldrene på morsiden i Hamre. Han hadde det godt hos besteforeldrene, men det kan ikke nektes, krigsåra og savnet av faren preget han gjennom hele livet - mer enn han ville fortelle og innrømme for andre. Johannes kom tilbake til Bergen og begynte i smedlære i Skostredet. Snart begynte et nytt kapittel i den unge mannens liv. Han traff Else f. Askeland som jobbet i en butikk i samme strøk. De giftet seg i 1960 og har delt mange lykkelige år sammen.  I dag sitter Else igjen med mange gode minner og takknemlighet for livet hun fikk dele med sin Johannes. De fikk to gutter sammen - Jan Erik i 1962, Helge i 1968. I dag teller familien deres også Marianne og Annette samt barnebarna Henrik og Eirik. Yrkesveien førte Johannes en kort tur til sjøs, før han valgte å begynne hos Jørgen S. Lien. Foruten ledelse i produksjonen tilegnet han seg kunnskaper med å åpne pengeskap. Johannes reiste rundt for Jøli safe og åpnet skap der nøkkel eller kode var mistet. Etter at bedriften skulle flyttes til Ål, begynte Johannes i ubåtbunkeren for forsvaret. Her bisto han med sine kvalifikasjoner til han gikk av med pensjon. Han var en velrenommert fagmann. Else og Johannes kjøpte hus i Øvregaten. De fikk seg også en hyttetomt på Elses hjemsted Askeland på Radøy. Her ryddet de skog og mark og bygde hytte. Dette ble for det meste gjort med hånda makt. Hver fredag ble bilen fylt med familie og utstyr. På hytta ble det med pikk og pakk. På hytten fikk han også dyrke fiskelykken Han satte garn og dette ble dratt kl 0600 om morgenen, og derpå fisk til middag. Fisk - ja. Det kunne av og til bli mye fisk for resten av familien.. Det kan trygt sies at Johannes sin store glede var å reise på hytta. Dette var hans fristed. Etter mange sleggeslag og masse steinarbeid ble det anskaffet både båt og naust. Hytta og familien var hans fokus utenom arbeidet. Etter morens død overtok Else og Johannes morens hus i Lynghaugen. Barndomshjemmet ble pusset opp, også her ble mye gjort selv. Familien kunne flytte inn i 1982. Noen år senere, ble det satt opp garasje slik at han kunne få en liten plass til hobbyene. I 1996 etter at hans tante døde, overtok de så eiendommen i Jølster som opprinnelig var etter besteforeldrene. Her kunne han mimre over barne- og ungdomsår. Stedet ble et samlingspunkt for hele familien i høytider og ferier. Johannes hadde da også ordnet et landsted til hver av sønnene. Han var alltid opptatt av at etterkommerne skulle få lik behandling og at barna skulle slite mindre enn han hadde måttet gjøre. I pensjonisttilværelsen kunne Else og Johannes kose seg både på hytta, i Jølster og på turer. Det ble ofte mimret om hurtigrutetur og biltur i Europa med Jan Erik. Både Else og guttene tenker på disse gode minnene nå når mann og far er borte. I 2002 fikk han sitt første barnebarn og neste kom i 2004. Dette var prikken over i en. Eldstemann Henrik fikk være hos dem et par ganger i uka og ta del i treskjæring, luking og en middagslur om nødvendig. Det ble så utskjærte klokker, skojern, speil og stoler til halve slekta Det som ikke kunne gjøres i garasjen eller på kjøkkenet ble ordnet i ubåtbunkerens pensjonistklubb. Her pleide de et godt kameratskap, og de var flinke til å passe på hverandre. Dersom gamle kollegaer ikke møtte opp, var de raske med en telefonsjekk. Johannes var en ekte "mannemann". Det kan ærlig sies at klesvask, støvsuging og matlaging var nedprioritert til under minimum. Til gjengjeld var han arbeidskar. Dette merket barna. Etter hvert som alderen gjorde sitt inntog og kroppen hans ble sliten, oppdaget de hvor mye han hadde holdt, malt og stelt. Hus og hytte, garasje, løe og naust krevde sitt vedlikehold. Å kjøpe tjenester var en uting i hans øyne. Pengene kunne heller spares for å brukes i dårlige tider. Han stilte gjerne opp i Mjølkeråen og instruerte eller hjalp med stein og fjellknusing. Men han tørket fort vekk om han ble tilbudt nymotens mat. Her var det gammeldags husmannskost som var tingen. Hans oppvekst under vanskelige krigsår og tiden etter, har gitt etterkommerne mange gode verdier som de tar med seg videre. - Som at alt kan fixes, repareres og at ingenting skulle kastes. Om en skulle kjøpe noe, var det gjennomtenkt og skulle noe bli gjort, måtte en stå tidlig opp, helst før kl 0600. Johannes var allikevel raus og god. Johannes matet med glede trostene på Lynghaugen dersom Chantien skulle passes, gjorde han dette med glede. Han kunne gjerne se en film og ta til tårene av at noen hadde det vondt, eller at noen sa eller sang noe rørende. Smeden med tykkhudede hender, var en myk mann på innsiden. Men så må det legges til - om det ble litt stille, kunne han raskt dra i gang en historie fra gamle dager, gjerne om sin motorsykkel eller da han var aktiv med maraton løping. I festlig lag kunne han også imponere med gode danse kunnskaper. Dessverre var Johannes sin helse preget av etterkrigstidens dårlige arbeidsmiljø, noe som medførte dårlig hørsel og asbest på lunger og etc. Dette ble noe som preget hans alderdom. Den svake hørselen og glemte høreapparat, kunne by på misforståelser i alle varianter, noe som ikke alltid endte godt Han var glad da han i 2016 fikk komme inn til sin kjære Elsemor, som måtte flytte til Ladegården sykehjem et halvt år i forveien. Her fikk han en følelse av trygghet og omsorg. Johannes fikk med sin sjarm, ekstra god forpleining hos flere. De pleierne som gav han melk og et smil uoppfordret, var særdeles godt likt. Kanskje de i tillegg satte på litt musikk fra en svunnen tid, gjerne så høyt at det kunne høres ut i korridoren. Etter hvert som tiden gikk, ble lungene og hjerte skralere. Det gikk kortere og kortere tid mellom hver lungebetennelse, og den 30.06 la han årene inn for siste gang. Han var kommet til veis ende. Dine grove hender hviler nå. Familien takker deg for alt du var for oss.